EN
I nyere tider har paviljonger gått fra å være enkle strukturer og blir nå mer og mer til rom for interaksjon, skapninger og bærekraftige praksiser så å si. Denne artikkelen undersøker de nytilkommende faktorene som inngår i byggingen av paviljonger for å gjøre dem mer integrert i både urbane og landlige sammenhenger. Paviljonger ses som utviklingen av anleggsbygningene når arkitekter og designere inkorporerer naturlige materialer, innebygde modifikasjoner og miljøvennlig byggepraksis.
Den første trenden å ta i betraktning er bruken av naturlege materialer. Med oppgangen i popularitet, har store designarar byrja å bruka tre, stein og andre kompatible komponenter. Dette reduserer ikkje berre virkningen som er relatert til transport og bygging av bygningar, men det gir òg eit vennleg miljø som engasjerer den lokale folkesetnaden. Til dømes fortel paviljongar laga av gjenvunne tre ikkje berre om å minimere avfall, men dei harmonerer òg med det naturlege miljøet, og gjer at samfunnet aksepterer dei.
Trenden eg har sett er bruken av modulære systemer. Kommunane kan endre rom etter sine spesifikke krav fordi modulære paviljongar gjev fleksibilitet og tilpasningsevne. Det gjer det mogleg å laga multifunksjonelle sonar der ein stor variasjon av aktivitetar kan skje, som til dømes bøndemarknader og kunstutstillingar. Ein døme på dette er denne tilnærminga, der modulære tilnærmingar gjer at det er mogleg å enkelt montera og avmontera det, slik at det vert brukt til midlertidige hendingar, som til dømes pop-ups, som gjer at det er meir levande å plassere eit stykke av det.
På fremste linje for design av paviljong er også bærekraftige teknologi. Solcellepanel, regnvatnsavlastingssystem og integrering av grøna tak hjelper til med å fullføra oppgåvene til paviljongane, men det gir òg pedagogisk verdi til samfunnet. I dette høvet kan me sjå dei som levende laboratorium der teknologien skal undervisa folket om bærekraft og korleis ein kan vera grønn medan ein gjer normale oppgåver.
Inklusive rom er òg ein av dei grunnleggjande byggesteinene for å utvikle suksessfulle fellesskapsrelasjonar. For å få glede av fasilitetane, bør paviljongane vera universelle og slik at alle kan få tilgang. Til dømes innganger som rullestoler kan gå inn i, rom som er lette å roe seg ned i, og sosiale rom. Inklusivitet er eit viktig kjensle som burde gjera at paviljongane vert vennleg mot fleire medlemmar av samfunnet.
Til slutt bør det ikkje leggjast grunn til at paviljongane er estetiske. Integrering av nyttige og kunstfulle elementer i utforminga av paviljongar kan gjera dei til eit viktig element i omgivelsene. Sameinte prosjekt med lokale kunstnarar som å måle veggmaleri eller å lage skulpturer for slike rom kan ikkje berre gjera dei til å vekse auge, men dei kan òg gjera dei til viktige stader i samfunnet.
Til slutt er den siste trenden i endringa av paviljongar å oppnå at paviljongar vert fokuspunkter i samfunn, saman med moderne overveiningar om identitet, miljøvennlege overveiningar og skjønnskapsoverveiningar. Sidan slike bygningar definitivt ikkje er avgreidde frå å bli statiske og heller kontinuerleg utviklar seg med endrande samfunnsoppfatning, gjer Evolving Communities anerkjennelse for slike rom i nærsynte verdiar det verkeleg lett å sjå for seg ei tid då paviljongarkitektur berre blir meir avansert med tida. Trenden til å byggja multifunksjonelle, miljøvennelege og kosmopolitiske paviljongar vil sannsynlegvis dominere by- og landsbygdslandskapet fordi dei skildrar det framtidige kjernen til samfunnet ved å fremme medlemmane saman.